Tittel: DOMAINE BRUNO CLAIR

TEKST KNUT SOGNER FOTO JON WYAND

På alle lister over den nordligste kommunen i Sentral- Burgund troner Domaine Armand Rousseau øverst, Gevrey-Chambertins ubestridte representant i Burgunds førstedivisjon. Domaine Bruno Clair (som jeg regner inn som Gevrey-domaine på grunn av alle vinmarkene der, men som holder til i Marsannay) hører hjemme i en diffus andredivisjon der det er vanskeligere å rangere innbyrdes. Mange vil nok ikke sette Bruno Clair blant de aller høyeste i denne andredivisjonen, men for meg er det annerledes. I mer eller mindre hele min lange personlige vinhistorie har Bruno Clair vært rangert høyt – både fordi jeg liker stilen og fordi produsenten har tilkjempet seg en profil og en skapende rolle i Burgund som det står respekt av.

Jeg ble kjent med Bruno Clairs viner etter at jeg kjøpte en kasse Gevrey Chambertin 1er cru Cazetiers 1988 som En Primeur i 1989. Jeg feiret med dette kjøpet at jeg var ferdig med hovedfag mer enn at jeg helt visste hva jeg gjorde annet et å følge skribenten Clive Coates’ råd, men det viste seg å være et godt kjøp. Vinene var aldri så harde som årgangens viner ofte kunne være. Jeg drakk dem altfor fort fordi jeg var nysgjerrig og de representerte en betydelig andel av mine «fine wines». Jeg lærte noe av det å følge samme vin over tid, og jeg ble etter hvert ganske glad i vinen. Med unntak av noen slengere opp gjennom årene kjøpt i utlandet, er det først fra og med 2010- årgangen at jeg har fulgt disse vinene mer systematisk.

Domaine Bruno Clair er i dag på 24 hektar og dermed en ganske stor produsent. Det gjennomgår for tiden et generasjonsskifte. Brunos to sønner Edouard og Arthur og ene datter Margaux har mer eller mindre overtatt driften, og det var Arthur Clair som tok meg i mot i sommer. Arthur kunne forteller at den nye generasjonen foretar små justeringer i vitikultur og vinfikasjon, og der det mest radikale grepet nok er vinifikasjon med ca. 50 % hele klaser. Men vinmarkene er også konvertert til økologiske prinsipper. Den unge generasjonen ekstraherer mindre også, men Bruno Clair har aldri ekstrahert mye. Jeg smakte ganske mye av 2022-årgangen og gikk derfra med et meget godt inntrykk. Det var vanskelig ikke å bli imponert over den ruvende og rike Bonnes Mares, eller kraften i Chambertin Clos de Bèze. Jeg fikk også smake en flott vin jeg aldri tidligere har smakt og som jeg ikke visste Clair-familien laget, Vosne-Romanée 1er cru Reignots. Interessant nok hadde Arthur plassert smakningen av den ultrakonsentrerte Savigny-lès-Beaune 1er cru Les Dominodes mellom Reignots og Gevrey Chambertin 1er cru Clos St-Jacques. For så pakket og intens blir en vin som er laget på vinstokker som er godt over 100 år gamle at den kan stå opp mot langt mer anerkjente vinmarker.

Bruno Clair lager klare, intense og rene viner. Generelt (Bonnes Mares er et definitivt unntak) vil de være smalere i munnen enn viner fra Rousseau, men de vil være intense, lineære og med veldig konsentrert og flott frukt som ikke dekker over mineraliteten. Erketypisk i så måte er deres Chambertin Clos de Bèze som nesten ikke slutter i munnen. I et tidligere besøk fortalte Bruno meg at han og vinmaker Philippe Brun (som var med helt fra starten i 1985-86) ikke hadde gjort særlig store forandringer over tid, men at introduksjonen av et sorteringsbord sånn ca. 2005 nok hadde sikret ytterligere stigning i kvaliteten. Det har blitt arbeidet bra i vinmarkene i alle år, og et særmerke for produsenten er den høye kvaliteten på druematerialet. Brunos far Bernard tilhørte, blant annet sammen med Jean-Marie Ponsot, en gruppe vinmakere i Côte de Nuits som systematisk arbeidet for å forbedre blant annet druekvaliteten gjennom seleksjon og eksperimentering.

At eiendommen heter Bruno Clair og sannsynligvis kommer til å fortsette å hete det også etter at Bruno har gått bort, skyldes at det var Bruno som etablerte Domaine Bruno Clair. Han gjorde det allerede i 1979 og på egen hånd. Med leide marker og et visst fotfeste i både Marsannay og Fixin, kjøpte han også den høytliggende marken Morey St-Denis En La Rue de Vergy, ryddet den, sprengte den steinete flaten med dynamitt og plantet grønne og blå druer. Noe tilsvarende gjorde han med Chambolle Les Veroilles, men der plantet han bare blå druer. Begge disse vinmarkene var bratte og høytliggende og hadde blitt lagt øde etter phylloxerakatastrofen og de senere økonomiske problemene i området.

Bruno Clair var født inn i legendariske Domaine Clair-Daü, et gigantisk domaine på 38 hektar etablert i 1919 da Joseph Clair fra Santenay giftet seg med Marguerite Daü fra Marsannay. Fra 1924 var de i stand til å kjøpe vinmark som var priset svært lavt, og de fortsatte å bygge eiendommen større også etter andre verdenskrig. Brunos far Bernard begynte allerede å jobbe sammen med sin far Joseph i 1939, og ble etter hvert en av de mest respekterte vinmakerne i Burgund. Clive Coates, som var den første ikke-franske skribenten til å spesialisere seg på Burgund, hadde anledning til å smake en rekke flotte Clair-Daü-viner i denne perioden. Disse vinene har sammen med et knippe andre produsenters viner fra perioden opp mot 1970- tallet, da mye ble gjort dårligere, også i Clair-Daü, representert en kvalitetsstandard som har stått modell for mye av den positive utviklingen etter 1990. Jasper Morris, som har eget nettsted, har forøvrig nylig publisert smaksnotater fra en Clair-Daü-smakning der mange av vinene var meget gode.

Clair-Daüs problemer dreide seg først og fremst om indre stridigheter etter at Joseph Clair døde i 1971. Sønnen Bernard og hans to søstre og deres familier fant ikke ut av det med hverandre, og det endte etter hvert med at Bernard rett og slett forlot lederjobben – og dermed åpnet en periode med dårlig kvalitet. I 1985 kom det til en slags enighet. Nesten en tredjedel av markene ble solgt til Louis Jadot, og i 1985 fikk Bruno overlevert mesteparten av de resterende vinmarkene til sitt eget domaine. Han fikk imidlertid ikke alt. Bernard inngikk nemlig en leieavtale («métayage») med Jean- Louis Fougeray for 1,6 hektar Bonnes Mares, en plot som representerte den nest største delen av denne ettertraktede vinmarken. Fougeray hadde jobbet i Clair- Daüs vinmarker og blitt venn av Bernard, slik deres fedre hadde vært venner. Transaksjonen dannet grunnlaget for Domaine Fougeray de Beauclair, der clair-leddet i navnet var Bernards. Ja, det sier kanskje noe om vennskap, men så sier det nok litt om familierelasjonene også i den delen av kjernefamilien rundt Bernard som i prinsippet holdt sammen mot hans to søstre.

På spørsmål om hvilke vinmakere Bruno setter høyest, har han svart bestefar Joseph, Léonard Humbrecht fra Alsace og Michel Lafarge, Volnayprodusenten. Bestefaren krediteres for sin intuisjon, Humbrecht for å undersøke og forstå samspillet mellom jordsmonn og druetype, noe som opptok Bruno som gikk til det uvanlige skrittet å plante grønne druer i Morey. Med Lafarge trekker han frem kombinasjonen av stor innsikt og ydmykhet overfor vanskelige spørsmål. Han sier ikke så mye direkte om sin egen far, som han muligens brøt med da han etablerte seg på egen hånd i 1979 midt mens Domaine Clair-Daü sto oppe i store problemer. Rosen av faren kommer mer indirekte frem, som å påpeke at faren overlot ham utmerket genetisk druemateriale og vinmarker som ikke var blitt gjødslet i de tiårene fra 1960-tallet da mange begynte med det og dermed ødela kvaliteten i vinen.

Bruno er en mann med naturlig autoritet. På mitt besøk for en del år siden fremsto han som kvikk, effektiv, poengtert, men kanskje også som litt hard, som en som passer godt til det engelske uttrykket «does not suffer fools gladly». Skal jeg spekulere tenker jeg at han kanskje minner mer om sin egen bestefar enn Michel Lafarge, denne milde og statsmannsaktige nestoren fra Volnay som åpenbart oppebar noen rause og gjennomtenkte menneskelige kvaliteter. Bruno virket mer kvikk og brysk og har åpenbart bygget Domaine Bruno Clair med fast hånd. Der han har virket også utenfor sin egen sfære, er i landsbyen der han bor og der han har sine fleste vinmarker, Marsannay.

Nærmere halvparten av Bruno Clairs vinmarker er i Marsannay, og han lager utmerket vin som i dag er priset ganske høyt. Bruno har jobbet hardt for å løfte kvaliteten på sine egne viner herfra og til å løfte opp renommeet til vinene fra Marsannay. Historisk fra middelalderen var området mellom Dijon og Gevrey-Chambertin kalt for Côte Dijonnaise og utgjorde en integrert del av utviklingen av vinkulturen i Burgund som vi kjenner den. Deler av dette området er i dag urbanisert, men Marsannay har fremdeles mye vinmark. Dijons vekst, vinens lave verdi i tidligere tider, omplantingen fra pinot noir til gamay, samt phylloxera-krisen, har ødelagt Côte Dijonnaise. Vinene fra Côte Dijonnaise var utførlig omtalt i 1800-tallslitteraturen og klassikerne til Morelot og Lavalle. De to holdt pinot noir-vinene fra området høyt, og Lavalle som skrev i 1850- årene beklaget satsingen på gamay.

Bruno Clair har vært talsmann for gjenerobringen av Côte Dijonnaise som kvalitetsområde for pinot noir. Han har vært veldig aktiv for å stoppe bygge- og utviklingsprosjekter på det han mener er gode vinmarker. Mens det var bestefaren Joseph som begynte å plante pinot noir igjen i Marsannay etter hundre år med gamay, og fikk følge av flere, har Bruno vært involvert i å arbeide for å klassifisere Marsannay på lik linje med de etablerte og kjente vinlandsbyene. Marsannay var på grunn av gamay-satsingen falt utenfor den offisielle vinmarksklassifiseringen som pågikk i mellomkrigstiden. I 1987 fikk Marsannay full appelasjonsstatus (for rød, hvit og rosé), og etter at arbeidet for ytterligere klassifiseringmessig oppgradering ble påbegynt i 2002 er det svært sannsynlig at det i nær fremtid blir definert premier cru-vinmarker i Marsannay. De aktuelle kandidatene er for lengst identifisert. Bruno Clair har uttalt at han mener Marsannay er det området i Burgund som er mest forbedret de siste tretti år. Den yngre generasjonen i området har løftet kvaliteten og trodd på fremtiden.

Jeg tenker at vi bare har sett begynnelsen på bestrebelsene med å gjenfinne vinene fra Côte Dijonnaise. Det er stor etterspørsel etter burgunderviner, og utenverdenenes oppmerksomhet etter å finne rimeligere substitutter for de dyre sentralburgunderne har nok særlig vært rettet mot Côte Challonaise sør for Sentral-Burgund. Côte Dijonnaise har ligget i skyggenes dal. Muligens skyldes det at de mest markante aktørene innenfor det gamle Côte Dijonaise-området (obs, dette er det gamle navnet, ikke del av offisielle klassifikasjoner i dag) driver et slags «vekselbruk» med viner både i Sentral-Burgund og i nord. Da blir det lett å tenke seg at Marsannay-vinene fra Bruno Clair er en slags B-viner, i stedet for å se dem som gjenerobret kvalitetsforståelse av et forsømt område. Selv tenker jeg at det er svært viktig for Marsannays fremtid at en vinmaker som Bruno Clair – med sin dype kunnskap om de klassiske sentralburgundiske vinene fra Gevrey- Chambertin – går med full kraft inn i Marsannay.

Han lager i alle fall gode viner derfra, viner som bygger på nitid erfaring med de lokale forholdene. Hans tre kandidater til premier cru-status Longeroies, Grasses Têtes og Vaudenelles er alle bearbeidet av ham over lang tid og de to førstnevnte er meget gode viner (den tredje kjenner jeg ikke). De har distinkte forskjeller. Grasses Têtes (som enten betyr «store steiner» eller «rik jord») er svært kraftfull og kommer fra jernholdig leirjord og trenger lang lagring. Vaudenelles skal være den av de tre som modner raskest og er en lettere vin enn de andre to. Longeroies ligger et sted midt imellom og er som oftest balansert og kan drikkes ung og lagres lenge.

Domaine Bruno Clair har noen av Gevrey- Chambertins beste vinmarker. Ved siden av å eie en hektar med grand cru Chambertin Clos de Bèze, eier Clair en like stor bit av premier cru-marken Clos-St.- Jacques som mange mener burde være en grand cru. Men heller ikke premier cru-markene Cazetiers, Clos de Fonteny og Petite Chapelle er i særlig fare for å bli deklassifisert. Det er imidlertid kommet som noe av en overraskelse de siste årene at Bruno Clairs viktigste vin er blitt grand cru-marken Bonnes Mares. I 2016 ble farens 1,2 hektar vinmark overført til Bruno etter at leieavtalen med Fougerey de Beauclair var ute, og med de 0,4 hektar han hadde fått da faren døde ti år får satte Domaine Bruno Clair plutselig med 1,6 hektar grand cru Bonnes Mares, det aller meste i Morey-St-Denisdelen av vinmarken. Domainet er dermed nest største eier i Bonnes Mares. Bruno sammenligner hans Bonnes Mares med Clos de Tart (som grenser mot hans del av Bonnes Mares) snarere enn Bonnes Mares som kommer fra Chambolle-Musigny-delen av Bonnes Mares. De vinene jeg har smakt har i alle fall vært svært imponerende, med full kraft og alt i alt digre munnfuller. I det hele tatt illustrerer kanskje nettopp denne vinen at Bruno Clairs signatur – viner med finesse og med nokså stram regi – kanskje først og fremst er en terroirkonsekvens snarere enn en produsentsignatur. I alle fall Chambertin Clos de Bèze, Gevrey-Chambertin 1er cru Cazetiers, Gevrey-Chambertin 1er cru Clos Fontenys, og muligens Gevrey Chambetin 1er cru Clos-St.-Jacques, vil jeg karakterisere som elegante utgaver av disse vinene.

Domaine Bruno Clair går videre ledet av en ny generasjon. De skal stå på skuldrene av en far som man godt kan si arvet store verdier og en fabelaktig plattform å bygge en vinforretning på. Det sier imidlertid bare litt, for han gikk ikke inn i noen ferdig organisasjon. Domaine Bruno Clair var etablert før det fikk tilført vinmarker fra det fallerte Domaine Clair-Daü. Bruno Clair bygget sin egen organisasjon fra grunnen og overlater en eiendom til sine egne barn som utgjør omtrent to tredjedeler av gamle Clair-Daü. I Domaine Bruno Clair finnes vinmark som Bruno selv har ryddet, men den store verdistigningen har han jo skapt gjennom å jobbe for Marsannays renommé og fremtid som attraktivt vinområde regnet inn i kjernen av Burgund. Bruno har vært en skapende arving, en markant personlighet hvis fotavtrykk nok kommer til å bli enda synligere i tiden fremover når Marsannay mest sannsynlig blir oppfattet som en integrert del av Sentral-Burgund.